Jeg vil gi noen synspunkter/betraktninger rundt en artikkel i Sunnmørsposten denne uken. For meg er dette en sak som illustrerer godt forskjellene rundt samfunnets involvering når naturkatastrofer rammer kollektivt vs når ulykken rammer enkeltfamilier som det gjør i dette tilfellet.
Tilfeldigvis traff jeg dette ekteparet på Randers topp (Molladalen) i sommer på Sunnmøre som fortalte meg om raset de ble utsatt for. For meg som kommer fra "beskyttede" Bærum gjorde dette et sterkt inntrykk. Ifølge ingressen til artikkelen er familien mer eller mindre satt på bar bakke som følge av et ras i dalen for 2 år siden. Retten uttalte at det rammede gårdsbruket hadde minimal verdi ettersom det ikke var drift der da raset kom. Det fremgår i samme artikkel at grunnen til de ikke hadde inntekt på jorda var at de i god nabo ånd lånte ut jorda gratis til nabogården som retten tydeligvis bruker mot de. Hva slags samfunn er det vi ønsker vi oss? Skal alt kommersialiseres - også å hjelpe naboer?
Ut fra min situasjonsforståelse er de blitt gitt en absolutt minimum takst basert på et skjønn som tvang ekteparet å gå rettens vei gjennom en lang kamp da dette lå langt under de reelle kostnadene ved å sette jorda i dyrkbar stand igjen.
For oss som bor i byer er dette sørgelig lesing. Hvorfor? Jo ganske enkelt fordi vi er så glad for at dalene og fjordene våre fortsatt er bebodd av mennesker som ønsker å være der. Vi ser for hvert år at bygder tynnes ut og veier og fjorder gror ned av skog. For de av oss som bor på flate Østlandet er takknemlig for at noen velger å fortsette å bo i distrikts Norge.
Det å bo i utsatte rasområder har tydeligvis sin pris som denne familien nå opplever. Heldigvis gikk ikke liv tapt. Men ødeleggelsene av mark og grunn var tydeligvis omfattende.
Som nevnt traff jeg ved en tilfeldighet dette ekteparet på Randers topp i sommer som fortalte meg om opplevelsene som de hadde for 2 år siden. Dette gjorde et sterkt inntrykk. På en svært nøktern måte fortalte de om strevet de hadde med å sette hjemmet i stand igjen og håpet om å kunne få dekket noe av tapene gjennom Naturskadefondet ved å sette marka i stand igjen.
For en som var fra flate Østlandet som aldri hadde vært i nærheten av å forstå hva et slik naturkatastrofe medfører for en familie som dette, lærte jeg hva det vil si å bo på slike utsatte plasser i et fylke som Sunnmøre.
Noen uker senere gikk jeg opp på Bergehornet som ligger over gården i Vartdal og fikk selv se sporene etter raset. At de i det hele tatt flyttet inn igjen etter en slik opplevelse, sier noe om mennesker som bor på disse stedene.
Hvorfor lar vi oss som ikke bor på slike steder engasjere i en slik sak? Svaret er ganske enkelt. Vi ønsker at bygdene skal forbli bebodde. Vi ønsker å støtte opp under en politikk som skal kunne gi rammevilkår og forutsigbarhet for menneskene som bor der om det er ulykker som oppstår, helse og skoletilbud eller andre forhold og vi betaler gjerne for det som samfunn. Det gir et rikere Norge og vi har råd til det.
Det litt merkelige er at når flere rammes som i Lærdal stiller storsamfunnet opp. Representanter fra offisielle Norge strømmer til og bidrar med all støtte og det er flott. Slik ønsker vi det i Norge. Men når bare en familie som her rammes er det stort sett kun lokalsamfunnet som på en solidarisk møte støtter og kampen mot byråkratiet må kjempes som en alene kamp for å kunne få noe støtte til å sette gården i stand. Om det var drift der synes irrelevant da målet er å legge forholdene til rette for fremtidig drift noe vi alle trenger mht bla matproduksjon.
Jeg gikk også inn i årsrapporten til Naturskadefondet for 2013 og leste om flommen i Kvam, Hele Kvam samfunnet ble effektivt satt i stand igjen også den delen av grunnen som ble skyllet bort. Jeg tror ikke det ble stilt spørsmål om grunneiere hadde inntekt fra arealet da flommen kom, men storsamfunnet stilte solidarisk opp. Det er slik vi ønsker det, men vi må også kunne stille opp når enkeltfamilier rammes som her.
Vi har et statlig naturskadefond som skal bistå hvor forsikringer ikke gjelder fullt ut. Her defineres skred som større eller mindre masser av stein, jord, leire eller snø som raser ut, Skred som naturulykke forutsetter at det er masser opplagt av naturen selv som raser ut. Fra Bergehornet var det lett å se at det var tilfellet her og slike ulykker vil sikkert øke i lys av klimaendringene som vi alt opplever og som kommer fremover.
Denne familien er rett og slett utsatt for en ulykke som kan skyldes klimaendringene med endring av meteorologiske forhold. Det er svært vanskelig å forstå rettens avgjørelse og for meg som er glad i Sunnmøre (men som bor ”beskyttet” i Bærum) og alt hva dette fylket representerer, er denne dommen helt uforståelig. Jeg skulle ønske at rettens medlemmer tok turen opp til Bergehornet og få et overblikk over hva et slikt ras utgjør.
La oss stå opp sammen for enkeltpersoner også og ikke bare når lokalsamfunn rammes. På den måten kan alle bidra til at våre lokalsamfunn kan overleve også i fremtiden
